Utfylling og øyeblikkene du er blind

Når linjen du ser på går rett gjennom den blinde flekken, ser du ikke en brutt linje. Du ser én kontinuerlig linje. Når bakgrunnen har en tekstur, ser det ut som om teksturen fortsetter. Dette kalles utfylling (eller perseptuell komplettering): Hjernen lager den manglende delen ut fra omgivelsene, slik at hullet forblir usynlig.

Det betyr at det du «ser» i den blinde flekken, er laget av hjernen og ikke registrert. Det er en svært god gjetning mesteparten av tiden, og derfor legger ingen merke til det. Det ville vært en dårlig gjetning hvis noe lite og annerledes skjulte seg akkurat der.

Øynene dine gjør også omtrent tre raske hopp hvert sekund. Disse hoppene kalles sakkader. Under en stor sakkade beveger bildet seg over netthinnen altfor raskt til at du kan lese det, og synsfølsomheten skrus ned (sakkadisk undertrykking). Hjernen viser deg ikke det uskarpe slepet og etterlater ikke et mørkt hull. Den hopper over intervallet, og derfor virker verden stabil selv om øynene dine hopper.

Prøv det: Se i et speil på venstre øye, så på høyre øye, og deretter tilbake. Du vil aldri se dine egne øyne bevege seg, fordi selve hoppet blir redigert bort.

Det er en tredje ting som skjuler seg rett foran øynene på deg: bare sentrum av blikket ditt er skarpt. Det skarpeste området, fovea, dekker bare omtrent 2 grader av synsfeltet – omtrent bredden på tommelen din når armen er strukket ut. Utenfor dette området forsvinner detaljene raskt, og farger og liten skrift blir svakere. Det føles som om hele synsfeltet er skarpt fordi øynene dine hopper til det du vil se på, slik at det skarpe punktet alltid er der når du trenger det.

Vanlig myte: "Hele synsfeltet vårt er like skarpt." Det er det ikke. Det skarpe området er bittelite, og øynene dine beveger seg så raskt at du får en følelse av en detaljert helhet.