Testing av vann: pH, hardhet, klor og nitrat

En teststrimmel er en plastpinne med små puter. Hver pute inneholder et kjemisk stoff som endrer farge avhengig av hvor mye av ett bestemt stoff det er i vannet. Du dypper strimmelen, venter den angitte tiden og sammenligner hver pute med et fargekart. Vannlaboratorier for drikkevann bruker mer nøyaktige instrumenter, men strimler viser prinsippet i miniatyr, og akvarieeiere bruker dem hver uke.

pH forteller deg hvor surt eller basisk vannet er. Skalaen går fra 0 til 14, der 7 er nøytralt. Det er en logaritmisk skala: hvert trinn betyr en faktor på 10 i mengden hydrogenioner. Vann med pH 6 har 10 ganger så mange hydrogenioner som vann med pH 7, og pH 5 har 100 ganger så mange. (Kjemilaboratoriet forklarer hvorfor.) For drikkevann har WHO ingen helsebasert grenseverdi for pH, men vannleverandører sikter mot omtrent 6,5 til 8,5, fordi vann utenfor dette området får rør til å korrodere (og dermed kan ta opp metaller) eller etterlater avleiringer og smaker rart.

Hardhet måler oppløst kalsium og magnesium. Hardt vann danner kalkavleiringer i vannkokere og gjør at såpe skummer dårlig. Det er ikke helsefarlig. Akvarieeiere deler hardhet i to: GH (total hardhet, alt kalsium og magnesium) og KH (karbonathardhet, som stabiliserer pH slik at den ikke svinger).

Klor tilsettes vann fra springen i mange land for å holde det fritt for bakterier på veien til kranen din. WHOs grenseverdi for fritt klor er 5 mg/L. Vanlig springvann inneholder langt mindre, som regel under 1 mg/L, og lukt av svømmebasseng forteller deg at vannleverandøren er forsiktig, ikke slurvete.

Nitrat kommer fra gjødsel, husdyrgjødsel og kloakk. I drikkevann er den største bekymringen babyer under omtrent seks måneder, fordi blodet deres kan frakte mindre oksygen hvis de drikker vann med mye nitrat (en tilstand som noen ganger kalles blåbaby-syndrom). WHOs grenseverdi er 50 mg/L nitrat (NO₃⁻).

En enhetsfelle. Nitrat kan oppgis på to måter. Som nitrat (NO₃⁻) telles hele ionet med. Som nitrat-nitrogen (NO₃-N) telles bare nitrogenatomet i det. Nitrogen utgjør 14 av ionets 62 masseenheter, så et resultat i NO₃-N er 4,43 ganger lavere enn for det samme vannet oppgitt som NO₃⁻. Grenseverdien i USA er 10 mg/L som nitrogen, noe som tilsvarer omtrent 44 mg/L som nitrat, nær WHOs verdi på 50 mg/L som nitrat. Sjekk alltid hvilken enhet et tall er oppgitt i.

Ammoniakk og nitritt er noe annet. I drikkevann bør de ikke finnes eller bare finnes i svært små mengder, fordi de vanligvis tyder på ferskt kloakkvann eller avfall fra gårdsdrift. I et akvarium er de enda viktigere: Begge er giftige for fisk selv i små mengder, så akvarieeiere sikter mot null av hver av dem, og mot et nitratnivå under omtrent 40 ppm (mange handler lenge før 80). Springvann må behandles for å fjerne klor og kloramin før det helles i et akvarium, fordi disse skader fiskegjeller. Et akvarium og en drikkevannsforsyning har forskjellige mål, så det samme tallet kan være greit for det ene og feil for det andre. (Dette er generell informasjon om vannkjemi, ikke en stellveiledning for noen bestemt art.)