Å spre seg

Når et legemiddel er i blodet, pumper hjertet det rundt i hele kroppen på omtrent ett minutt. Fra blodet fordeler det seg til vevet: muskler, fett, organer og, avhengig av legemiddelet, hjernen. Jo mer av et legemiddel som forlater blodet og oppholder seg i vev, desto mindre av det blir igjen i blodet for å måles.

Farmakologer oppsummerer dette med ett tall, distribusjonsvolumet, Vd:

Vd = dose ÷ C₀

Der C₀ er konsentrasjonen i blodet (plasmaet) rett etter at en intravenøs dose har blitt blandet. Eksempel med oppdiktede tall: dose = 100 enheter, C₀ = 2 enheter/L gir Vd = 100 ÷ 2 = 50 L.

For å sette det i perspektiv har en voksen omtrent 5 L blod, hvorav rundt 3 L er plasma, og omtrent 40 L vann totalt. Et Vd på 50 L er mer enn alt vannet i kroppen! Dette viser at Vd ikke er et virkelig volum. Det er det tilsynelatende volumet du ville trengt for at legemiddelet skulle ha konsentrasjonen som måles i blodet. Et stort Vd betyr at legemiddelet har forlatt blodet og befinner seg i vev (ofte fettløselige legemidler). Et lite Vd, nær plasmavolumet, betyr at det hovedsakelig blir værende i blodet.

To ting til påvirker distribusjonen:

• Binding til blodproteiner. Mange legemidler binder seg til et protein som heter albumin i plasmaet. Bare den frie (ubundne) brøken kan forlate blodet, nå fram til målet og virke. Den bundne delen fungerer som et lager. Balansen endres når det frie legemiddelet brukes opp.
• Barrierer. Blod-hjerne-barrieren består av kapillærceller som er bundet sammen med svært tette forseglinger, og har spesielle pumper som presser mange molekyler ut igjen. Den beskytter hjernen mot giftstoffer og de fleste kjemikalier som fraktes med blodet. For et legemiddel som skal virke i hjernen, er den et hinder. For et legemiddel som skal virke andre steder, er den en nyttig sikkerhetsfunksjon.