Et rutenett for en kule

Et flatt ark med rutenett har et enkelt adresseringssystem: gå bortover, og så oppover. En kule har ingen kanter eller hjørner, så den trenger en annen plan. Planen man ble enige om, bruker det eneste jorda allerede har: en spinnakse. De to stedene der aksen kommer ut, er Nordpolen og Sørpolen.

Halvveis mellom polene går ekvator hele veien rundt. Den er den naturlige startlinjen for ett av de to tallene våre.

Breddegrad sier hvor langt nord eller sør for ekvator du er. Det er en vinkel målt fra sentrum av jorda. Ekvator er 0°, Nordpolen er 90° N, og Sørpolen er 90° S. Punkter med samme breddegrad danner en sirkel rundt kloden som kalles en parallellkobling. Parallellkoblinger møtes aldri, og de blir mindre når du beveger deg mot polene.

Lengdegrad sier hvor langt øst eller vest du er. Det er også en vinkel fra sentrum av jorda, målt rundt aksen, fra 0° til 180° øst eller vest. Punkter med samme lengdegrad ligger på en halvsirkel fra pol til pol som kalles en meridian. I motsetning til parallellkoblinger møtes alle meridianene ved polene.

Det er noe merkelig med de to startlinjene. Ekvator er bestemt av naturen: den er sirkelen halvveis mellom polene. Men ingenting i naturen velger en 0°-meridian. Hvilken som helst linje fra pol til pol kunne ha vært starten. Sjøfolk og kartografer brukte forskjellige linjer i århundrer.

I 1884 ble en internasjonal meridiankonferanse i Washington enige om å bruke meridianen som går gjennom det kongelige observatoriet i Greenwich i London. Det er en konvensjon, ikke en oppdagelse. Derfor ligger nullmeridianen i Greenwich, og på den andre siden av verden er 180°-meridianen stedet der østlige og vestlige lengdegrader møtes.